mandag 12. november 2012

Mer av det samme? Eller mindre?


Justis- og beredskapsministeren (JBMin) vil sette i verk en politistudie for å se på hva som skal til for at politiet skal gjøre en best mulig jobb med krisehåndtering. Det er ikke nødvendig! 

Nylig ble beredskaps- og krisehåndteringsøvelsen TYR 2012 (TYR12) gjennomført. Øvelsens hovedmål var å øve «ledelse og samhandling mellom beredskapsaktørene»1 . Politikerne soler seg i blitzlyset, kommunikasjons- og PR-folkene har glade dager med høy aktivitet på SoMe og det øves godt på taktisk nivå. Men blir beredskapen eller evnen til krisehåndtering bedre?

Nei

I Aftensposten2 kan du lese om samarbeidsproblemer knyttet til bistand fra Forsvaret til politiet. Aftenposten kobler erfaringer fra TYR12 med situasjonen i Oslo 2. oktober (ref: Elefanten midt i rommet) og påpeker blant annet at det er for lang responstid i prosessen for å behandle bistandsanmodninger.  

Forrige øvelse Tyr, i 2010, ble evaluert av Politihøgskolen (PHS) som i sine anbefalinger skriver:

...(bør) etablere tydeligere rutiner og praksis for innsatsledelse...forbedre rutinene for rask og god informasjonsutveksling...politidistrikt(et) forbedrer innhold og rutiner for situasjonsrapportering mellom innsatsleder og stab/operasjonssentral...

Hørt det før? Du behøver ikke mer enn fem minutter med Gjørv-rapporten for å se paralleller. Det mest interessante fra PHS om Tyr 2010 er følgende:

PHS har sammenlignet sine anbefalinger med anbefalinger gitt etter tidligere øvelser. Mange av anbefalingene er gjennomgående og det kan tyde på at erfaringslæringen etter slike øvelser er meget begrenset. En av forklaringene på dette kan være at erfaringer og anbefalinger i for liten grad har vært systematisert, analysert og gjort tilgjengelig.

At erfaringer i «liten grad er systematisert, analysert og gjort tilgjengelig» er i beste fall bare en liten del av forklaringen. Mer om det senere.


I Aftenpostens oppslag siteres JBMin Faremo: «Øvelsen viser mye interessant, og noen funn var klare. På ledelsesnivå er de ikke godt nok trent til å fatte gode og raske beslutninger. Dette må forbedres. Vi skal følge opp og systematisere læringspunktene. Det skylder vi alle politifolk som er ute i felten når store hendelser inntreffer...»

Digresjon: JBMin bommer på skiva! Det er ikke «alle politifolk som er ute i felten» men samfunnet, borgerne, som skal forvente - kreve - at dette blir fulgt opp.

Ordføreren i Ullensaker Harald Espelund (Frp) kommenterte øvelse Tyr 2012: «Jeg ble forskrekket, man har jo ikke lært noen ting. Det er like galt nå som for ett og et halvt år siden.»

Jeg har tidligere hevdet at den årlige kriseøvelsen ikke virker. I det minste ikke som middel for å utvikle kriselederne. Hvorfor?

Fordi basisferdighetene hos «ledelsen» ikke er på plass - De har ikke trent, i det minste ikke på de riktige tingene og garantert ikke på riktig måte!

Oberst Eirik Kristoffersen, sjef for Forsvarets spesialkommando har brukt den gamle devise «Løse oppdraget og ta vare på sine menn» som overskrift når han illustrerer operativ ledelse3 :

Hva er grunnlaget for suksess;
  • Trening; basisferdigheter
  • Øvelser; ukjente situasjoner
  • Forberedelser, forståelse, forståelse, forståelse
  • Oppdragsplanlegging; parallell og integrert
    • Oppdragsanalyse
    • Briefback
  • Stridsledelse; avhenger veldig mye av fienden
  • Erfaringer, hva har vi egentlig lært

Trening på basisferdigheter og øving på ukjente situasjoner!

Hva innebærer «basisferdigheter» i en kriseledelse? Det betyr evnen til å ta beslutninger på mangelfullt grunnlag. Det betyr forståelsen for at beslutningene får umiddelbare konsekvenser. Det betyr at man må erkjenne at disse konsekvensene kan og vil være ubehaglige.

Man må derfor trene på å ta beslutninger på mangelfullt grunnlag, trene på å innse konsekvenser, trene på å erkjenne ubehaget.

Om TYR12 skriver Politiets sikkerhetstjeneste (PST): «Regjeringen har i Trontalen påpekt at det skal øves mer og bedre. Øvelse Tyr 2012 blir i lys av dette ekstra viktig. Like viktig er selvsagt hva vi lærer av øvelser og om vi greier å bli bedre. Mange evalueringsrapporter etter øvelser og reelle hendelser har pekt på de samme svakheter. Eksempler på dette er situasjonsforståelse, samarbeid, kommunikasjon og ledelse...»

Det synes som det er en en kulturforskjell mellom Forsvaret og de andre etatene i at det ikke skilles mellom trening og øving - Det skilles ikke mellom basisferdigheter og den kompetanse som kreves for å håndtere det ukjente. Derfor er heller ikke systematisering, analyse og tilgjengligjøring det viktigste.

Det viktigste er at man faktisk trener!

Og den konklusjonen støttes av et utall erfaringsrapporter. En politistudie er med andre ord, om ikke bortkastet, så i det minste relativt overflødig.

Jeg spør meg: Når, og i tilfelle hvordan, trener «ledelsen» på sine basisferdigheter, det være seg i politiet, kommuner, etater, direktorater eller andre? Å beherske basisferdigheter er forutsetningen for å kunne øve.

Min frykt er at de ikke trener på basisferdigheter i det hele tatt, derfor er også den årlige kriseøvelsen bortkastet - Den virker ikke!
Grunnlaget for å nå øvingsmålene - samvirke, informasjonsutveksling og beslutninger - er IKKE tilstede. Og når forutsetningene for å bli bedre ikke er tilstede blir du heller ikke bedre på å lede en reel situasjon der liv og helse faktisk står i fare.

Med dagens trenings- og øvingsstruktur er derfor den årlige kriseøvelsen å kaste skattepenger rett i søpla.

Nødetatene trener på sine basisferdigheter, NVE, Sivilforsvaret og andre likeså. Kriseledelser må trene på sine basisferdigheter og de må gjøre det på riktig måte!
Kriseledelse er ledelse i ekstremsportinnpakning, og det ukentlige ledermøtet blir til et statusmøte på ti minutter hver time. Trening på kriseledelse bør heretter fokusere på evnen til å ta beslutninger med et mangelfullt beslutningsgrunnlag - Slik at man i neste omgang kan øve med best mulig læring som resultat.


Forskning har vist at:
  1. Jo flere scenarier og situasjoner du har studert, jo bedre er du i stand til å håndtere en helt ny og ukjent situasjon
  2. Case og scenario-orientert læring ser ut til å ha betydelig bedre effekt enn tradisjonelle opplæring, både på individets og gruppens læring
  3. God, gammeldags pugging kan bedre din «flytende intelligens» (Gf)4 
  4. «Spaced learning» er betydelig mer effektivt enn «massed learning»5 

Jeg gjentar påstanden om at den årlige kriseøvelsen ikke virker. Vi trenger ikke mer av det samme men en ny, utvidet, tilnærming til trening og øving for å forbedre vår beredskap og evne til krisehåndering.

Vi må trene basisferdigheter og det bør gjøres gjennom korte læringsinngrep gjennomført og tilrettelagt av veiledere med kompetanse innen beredskap- og sikkerhetsdomenet som også forstår hvordan trening og opplæring av ledere og ledergrupper bør gjøres. Da først vil vi få kriseøvelser som virker.

Forslaget er herved formidlet - Vil noen se lyset?


PS: I arbeidet med denne teksten fant jeg en godt bevart hemmelighet: «kriseinfo.no - myndighetenes formidler av viktig informasjon til befolkningen før, under og etter kriser»... i det øyeblikk krisen er et faktum er det en krise i seg selv å foreslå bruk av et annet verktøy enn det man bruker til daglig.

Noter:
1 De forskjellige øvingsaktørene formulerer målene litt forskjelling men ledelse og samhandling går igjen
2 Aftenpostens papirutgave 9. november 2012, s9
3 Oberst Kristoffersen er ikke alene, de fleste offiserer vil si at å «løse oppdrag og ta vare på sine menn» er målet med ikke bare operativ men all ledelse og lederskapsutøvelse.
4 forskning.no skriver bl.a. følgende om Gf: Flytende intelligens henger sammen med evnen til å forstå forhold mellom ulike konsepter, uavhengig av tidligere kunnskaper eller evner, for å løse nye problemer. 
5 Spaced learning, eller «oppstykket læring», er, litt forenklet, strukket over tid og gjennomført i bolker hvor repetisjon er et sentralt virkemiddel.


Ingen kommentarer: